NTNU – Fakultet for naturvitenskap og teknologi – Side 6

Mulighetene er mange for masterstudenter ved NT-fakultetet

Et studie ved NT-fakultetet byr på mange muligheter, både underveis i studiet og i etterkant. Med studietiden relativt friskt i minne og et halvt års arbeidserfaring på baken vil jeg komme med en liten oppsummering på noen av de mulighetene jeg har fått på min vei.

Studieløpet oppsummert
Et masterstudie ved NT-fakultetet setter krav til hardt hjernearbeid, men til gjengjeld tilegner du deg kunnskap innenfor et bredt spekter av disipliner. I tillegg oppnår du praktisk erfaring gjennom studierettede oppgaver og egen forskning, samt at du får oppgradert ditt profesjonelle nettverk gjennom samarbeid med kunnskapsrike og motiverte ansatte. Hva studiet innebærer for deg kan sammenlignes litt med Hess’ lov; den totale entalpiendringen (mengden varme i et stoff) for et sett med kjemiske reaksjoner er uavhengig av veien mellom start- og sluttilstanden. Et masterstudie i Nanoteknologi gir kunnskap, utfordringer og muligheter som er forskjellig fra de på studiet Fysikk og matematikk, men fellesfaktoren for studentene ved disse to studieprogrammene, og også sluttilstanden, er den sivilingeniørgraden man oppnår. Mitt masterstudie, i Industriell kjemi og bioteknologi med spesialisering i materialer for energiteknologi, oppnådde jeg gjennom et studie bestående av blant annet matematikk, statistikk, teknologiledelse, materialteknologi og mye kjemi, blant dem elektrokjemi. Laboratorieoppgaver av varierende karakter var det mange av, med alt fra syntes til elektrolyse, mens min egen forskning på Li-ion batterier satt meg i direkte kontakt med ansatte fra NTNU og SINTEF.

Teori i praksis
I tiden fra du entrer dørene til NTNU, til sivilingeniørringen sitter på fingeren, settes det krav til arbeidserfaring av studierelevant karakter. Jeg reiste som IAESTE praktikant, hvor IAESTE står for the International Association for the Exchange of Students for Technical Experience, til Sveits sommeren 2013. Der var jeg involvert i forskning på en av fremtidens batteriteknologier, Li-luft batteri, ved Paul Scherrer Institut. Med på kjøpet fikk jeg en god dose kulturelle opplevelser og nye bekjentskaper fra alle verdens hjørner. Virkelig et minne for livet og arbeidserfaring gull verdt før starten på prosjektoppgave og master.

Oppløpet til masteren
Vel tilbake i Trondheim fulgte et studieår fylt med ytterligere arbeid med batteriforskning, denne gang med den hensikt å bidra til å øke rekkevidden til dagens elbiler som benytter Li-ion batterier. Arbeidet ble utført som en del av batterigruppa ved Institutt for Materialteknologi, og inkluderte målinger av strukturelle endringer i karbonmaterialer under simulert opp-og-utladning, såkalte in situ XRD målinger, samt elektrokjemisk karakterisering. I godt samarbeid med veileder, Ann Mari Svensson, medveileder Ahmet Oguz Tezel, og senioringeniør Julian Tolchard, ble arbeidet fullført tidlig sommer 2014, noe som resulterte i oppgaven «Stability of Condcutive Carbon Additives for High-voltage Li-ion Batteries». Ett år med batterier på hjernen og nesa i artikler med resultater fra forskning på Li-ion batterier har gjort noe med mitt syn på disse sylindriske og firkantede energilagringsenhetene. For meg er ikke batterier lenger bare en komponent som sikrer strøm til mobilen, men en teknologi som involverer så mange spennende materialer og elektrokjemiske reaksjoner.

Deltakelse på konferanse
Selv etter innlevert masteroppgave var jeg ikke helt ferdig med verken batterier eller Sveits. Da sommeren var på hell reiste jeg til Lausanne for å presentere resultater fra oppgaven min. Jeg var så heldig å få delta på konferansen «65th Annual Meeting of the International Society of Electrochemistry»; en av de største konferansene innenfor elektrokjemi med sine ca. 2000 deltagere fra hele verden. Med et høyt kunnskapsnivå og stor interesse for fagfeltet blant de oppmøtte, blant dem også en god del kjente professorer og forskere, var det veldig uventet men utrolig stas å bli lagt merke til med «Best poster prize». En pris bestående av en diplom, en liten pengepremie og inngang til en bedre middag og andre festligheter med noen av de største navnene innenfor batteriforskning.

Livet som arbeidstaker
Konferansen i Sveits satte en naturlig strek for batteriforskningen og studentlivet for denne gang. Med returbilletten fra Lausanne ventet nye utfordringer som nyansatt trainee i Elkem; et av verdens ledende selskaper innenfor miljøvennlig produksjon av metallprodukter og materialer. For tiden er jeg stasjonert ved Thamshavn, et av verkene innenfor divisjonen Silicon Materials. Livet som trainee byr på så mange utfordringer og muligheter. Mens noen kan løses ved bruk av teori tilegnet gjennom studiet er det andre som utfordrer på helt andre plan. Noe av det som kan nevnes er nettverksbygging, reising, kursing, drift, prosjekter, og ikke minst rekruttering av nye studenter til traineeordningen. Et eksempel på det sistnevnte er da jeg i fjor høst i forbindelse med Kjemidagen 2014 sto på stand for å informere andre studenter ved NT-fakultetet om de mange mulighetene du har som trainee i Elkem.

Finmekanisk verksted og nobelprisen

Det er uendelig mange puslespillbrikker som både skal finnes, og legges på rett plass før man ender opp med en nobelpris. Det gjelder også nobelprisen May-Britt Moser og Edvard Moser fikk for forskning på hjernens posisjoneringssystem. Finmekanisk verksted ved NTNU har bidratt med minst én sentral puslespillbrikke. Kanskje blir det flere?

Finmekanisk verksted ved NTNUs Fakultet for naturvitenskap og teknologi ble kontaktet av Edvard Moser for nærmere 10 år siden. Moser og noen av hans amerikanske kolleger oppsøkte verkstedet med tegninger av en liten innretning kalt «hyperdrive». Den skulle brukes til å måle den elektriske aktiviteten til nerveceller i rottehjerner. Innretningen hadde tidligere blitt produsert i USA, men firmaet hadde innstilt produksjonen, og hjerneforskerne hadde fremdeles stort behov for utstyret.

– Ut fra tegningene så det vanskelig ut, men vi bestemte oss raskt for å prøve. Hadde et selskap i USA klart det så kunne vi også, forteller ingeniør Arne Foss ved Finmekanisk verksted.

Først kom jobben med å gjøre om alle mål fra tommer til millimeter, så var det å finne verktøy og materialer som passet.
Det ble noen uker med prøving og feiling før prototypen, og en nøyaktig beskrevet, 2-siders framgangsmåte, var klar.

Bestillingen lød ikke bare på én, men på flere «hyperdriver».
– Noe av det aller viktigste er å lage eksemplarer som er nøyaktig like, forklarer Foss.
Det minste avvik kan skape konsekvenser for målingsresultatene. Det krever godt utstyr.
– Vi måtte kjøpe inn en del nytt i starten av arbeidet, men etter hvert fikk vi også en helt ny maskin som gjør jobben mye enklere. Nå kan vi lage 10-15 stykker på en gang, og har sikkert levert nærmere 50 hyperdriver til forskningsmiljøet.

Verkstedet_Mosers-Mushatt-blog-2 — Denne hyperdriven skal stå som en hatt oppå hodet til en rotte. Gjennom hver av metallrørene skal det stikkes en tynn tertode – fire elektroder som er spunnet sammen. Disse terrodene registrere elektriske signaer nede i rottas hjerne. Hver av tetrodene er ca en firedel av et hårstrå i tykkelse. Rotta kan ikke merke at tetrodene er inne i hjernen fordi hjernen ikke har smertesensorer. Samme type elektroder brukes også i menneskehjerner.

Hyperdriven var bare starten på samarbeidet mellom Kavli-instituttet og Finmekanisk verksted. Mange ulike forskere i miljøet har vært, og er, i kontakt med verkstedet. Verkstedet har bidratt med utstyr for å spesialtilpasse både mikroskop og operasjonsrom, holdere og festeanordninger, strålingsskjermer og mye mer.

– Nå holder vi på å lage noe helt nytt for dem, forteller Foss, men vil ikke røpe mer.
På sikt er det kanskje én av puslespillbrikkene som er med på å legge grunnlaget for nye spennende oppdagelser og høythengende priser for hjerneforskningsmiljøet?

Tronstad og tungtvannet

Fikk du med deg «Kampen om tungtvannet» som startet på NRK i går? Filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig, og handler om sabotasjeaksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemok. En av hovedpersonene i filmen er NTH-professoren Leif Tronstad.

Før krigen forsket Tronstad på tungtvann, og bistod Norsk Hydro med å bygge opp tungtvannsannlegget. Da tyskerne invaderte Norge hev han seg med i motstandskampen.

Etter hvert ble det klart at tyskerne kunne tenkes å bruke tungtvann i produksjon av atomvåpen. Med sine kunnskaper om anlegget på Vemork, ble Tronstad derfor en sentral aktør i kampen om tungtvannet.

I denne nettutstillingen kan du lære mer om NTH-professoren og motstandsmannen Leif Tronstad.

Tre nye sentre for forskningsdrevet innovasjon

Fakultet for naturvitenskap og teknologi (NT) vant jackpoten og fikk innvilget alle sine tre søknader til SFI-sentre der NT står som vertsfakultet. Disse tre sentrene involverer materialteknologi og kjemisk prosessteknologi.

Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) er en ordning hvor forskningsrådet bidrar med midler til fremstående forskningsmiljøer. Målsettingen er å styrke innovasjon gjennom å satse langsiktig på kompetanseutvikling og moderne teknologi i tett samarbeid mellom næringsliv og forskningsmiljøene.

Resirkulering av materialer
NT-fakultetet og institutt for materialteknologi (IMT) er vert for senteret for «Metal Production». IMT har en flott tradisjon innenfor metallurgi og SFI-senteret skal sørge for å redusere råvarebruken gjennom effektiv resirkulering og bruk av biprodukter. Dette gir mindre avfall og en slagkraftig industri. Senterleder er Aud Wærnes fra SINTEF.

Forskningsgruppe: Metal Production and Recycling

Miljøvennlig utvinning av petroleum
Det nye SFI-senteret Subsea production and processing (SUBPRO) ledes av Sigurd Skogestad fra institutt for kjemisk prosessteknologi (IKP). Senteret vil utvikle effektive metoder for trygg og miljøvennlig «subsea» utvinning, produksjon og prosessering av petroleum.

«Det er en del konkrete utfordringer som vi vil se på, og det er blant annet at dagens subsea-anlegg er for store. Vi må ned i størrelse, noe som betyr at designen må bli bedre enn det er i dag. I tillegg jobber vi med autonom drift av anleggene fra land, og at de skal bli så selvgående som mulig. Vi tror at vi både kan gjøre oljeindustrien mer kostnadseffektiv, og at det er et stort marked for dette», sier en fornøyd senterleder Sigurd Skogestad i en intervju med universitetsavisa.

Forskningsgruppe: Process Systems Engineering Group

nt-sfi-2 — Nina Hammer i katalyselaben. Foto: Geir Mogen/NTNU

Effektiv energi- og råvareomsetning
IKP er også vert for Industrial Catalysis Science and Innovation for a competitive and sustainable process industry (iCSI) som er et senter som trekker frem betydelsen av kjemi i industrien.

Senteret som ledes av professor Hilde Johnsen Venvik vil effektivisere prosesser basert på katalyse. Ved katalyse anvendes substanser (katalysatorer) som påvirker kjemiske reaksjoner uten å selv forbrukes eller tilføre energi til prosessen. Gjennom avansert material- og nanoteknologi håper senteret kunne bruke katalyse for miljøvennlig produksjon av blant annet polymerer, gjødsel og drivstoff.

Forskningsgruppe: KinCat Catalysis Group

Fantastisk uttelling
Forskningsrådet innvilget 17 av rekordstore 57 søknader. NTNU står som vert for fem av disse og er dessuten involvert i flere sentre.

NT-fakultetet er i tillegg til sine SFI-sentre delaktig i tre andre nye sentre; Centre for Advanced Structural Analysis (CASA) der Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU er vert, Sustainable innovations for Automated manufacturing of Multi-Material Products som ledes av SINTEF og Centre for Research-based Innovations in Controlled-environment Aquaculture (CtrlAQUA) der vertsinstitusjon er Nofima AS.

Biogass – et produkt av møkk med trøkk

Inne i fjøset putrer det friskt i en tank. Den er lufttett og inneholder møkk fra dyra på gården. Tanken er en biogassreaktor. Bonden tusler bort til reaktoren, åpner en ventil og tar ut en prøve som han sender til analyse hos NTNU. Biogass består for det meste av metan, CO2 og noen andre gasser, og er egentlig helt lik naturgassen som bussene i Trondheim og mange ferjesamband benytter i dag. Bortsett fra at biogass kommer fra Dagros, ikke oljebrønner uti Nordsjøen. Flott, ikke sant?

Dagros kan mer enn å lage melk
Alle vet hva vi får av kua. Spør hvem som helst – og svarene kommer på rekke og rad; melk, ost, smør, fløte, kjøtt osv. Det folk flest vanligvis ikke vet, er at kuer, griser, høner og mange andre, også kan bidra til å varme opp stua di og forsyne mobilen din med strøm. De kan til og med lage drivstoff til bilen din. Hvordan gjør de det? Og gjør de det på samme måte?

De små husdyra
Ok, nå er det egentlig ikke dyra selv som lager biogassen. For å forklare hvem som står for dette, må vi tilbake til biogassreaktoren ute i fjøset. Her lever det anaerobe bakterier, det vil si at de trenger et luftfritt miljø for å kunne leve. Disse små husdyrene spiser møkk! Men det er ikke only only, but but å spise møkk. Bakteriene må være spesialiserte og de må samarbeide. Man kan nesten se for seg at de står oppstilt langs et samlebånd. De første spesialistene tar store molekyler og bryter de ned i «bite size»-biter. Dette kalles hydrolyse på fagspråket.

Anna-Synnøve-Nordgard-ecoli-bacteria — E. Coli Bacteria via Wikipedia

Så spiser bakteriene disse bitene og forvandler de til korte fettsyrer. Det er nå duket for de neste spesialistbakteriene. Disse tar de korte fettsyrene og gjør de om til eddiksyre, H2 og CO2. Dette gir de videre til de neste spesialistene, men de neste på lista er ikke bakterier! Nå tar arkene over og lager metan og CO2 av eddiksyra. Og vips! Så har vi biogass! Har du ikke hørt om arker, sier du? Da er du ikke alene. Arker er bare brøkdelen så kjent som bakterier. Arker er like små som bakterier, men der stopper nesten all likhet. De har bl.a. en veldig annerledes cellemembran og genetisk sett er de mer lik oss mennesker enn bakteriene.

Vent litt – hva med analysen fra NTNU?
På NTNU sitter en ung dame i hvit frakk og venter på prøven fra bondens biogassreaktor. Hun isolerer DNA og lager masse kopier av visse deler av det. Denne damen er meg. Min jobb er å kartlegge de små husdyra som produserer gassen samt å finne ut hvem av de som jobber best under ulike betingelser. Foreløpig har jeg bl.a. funnet ut at det er ulike mikrober til stede når du har kumøkk på reaktoren enn når du har grisemøkk på reaktoren. Dette er viktig fordi hvis vi kan optimalisere forholdene inne i reaktoren, så vil mikrobene trives bedre og mikrober som har det bra produserer mer gass.

Jaha? Og så da?
Biogass er bra fordi det er CO2-nøytralt. Råstoffet kommer fra biologisk materiale og er dermed en del av det naturlige CO2-kretsløpet. Dessuten gir biogass en forbrenning som er renere enn de fleste andre alternative energikilder. En annen bra ting er at etablering av biogassanlegg basert på husdyrgjødsel, gir en dobbel klimagevinst. Landbruket slipper ut mye metan. Alle vet at det ikke er bra å slippe ut mye CO2, men metan er faktisk 20 ganger mer forurensende enn CO2! Derfor er det supert at biogassanlegg kan senke metanutslippet fra landbruket og samtidig produsere klimanøytral energi i form av varme, elektrisitet og drivstoff. På toppen av det hele kreves det ingen godkjenning fra myndighetene hvis du vil produsere biogass fra egne husdyr – så hva venter vi på?

Nano – ikke bare bittelite, men noe for alle

Årets Forsker Grand Prix fikk vist frem 9 strålende unge forskere. Alle dyktige i sitt fag og med formidlerevner langt over gjennomsnittet. Det var en utrolig inspirerende kveld. Enda morsommere for oss ved NTNU NanoLab var det at 5 av disse 9 har syslet med nanoteknologi. Ergo vil vi benytte anledningen til å vise frem at NTNU NanoLab er for alle slags forskere.

NTNU NanoLab er et tverrfakulært initiativ mellom 5 ulike fakultet og favner en hel del forskningsfagfelt der mange av de jobber inne på NTNU NanoLabs renrom. Renrommet vårt er rent. Det er tilnærmet støvfritt og gulvet vaskes med sprit en gang om dagen. Men nok om det. På vårt 700 kvm store renrom jobbes det innen mange ulike fagfelt og alle er velkomne! Siden vi er støvfrie og dermed er en ganske lukket lab er det nødvendig med noe opplæring før man får starte, men den opplæringa gir vi gjerne.

Fagfeltene. De mange ulike. Elektronikk, fysikk, materialteknologi, kjemi, biologi og medisinsk teknologi. Nanoteknologi kan lures inn i alle disse områdene og gi nye fremskritt. Et hovedpoeng med nanoteknologi er at ved å gjøre endringer ned på nanonivå vil kunne gi endringer på makronivå som man tidligere ikke anså som mulig. Det kan gi mye spennende resultater, bare man tør å tenke disse tankene og ta i bruk denne relativt nye teknologien. Her er noen konkrete eksempler i fra Forsker Grand Prix 2014 der nanoteknologi er sentralt:

Kai Beckwith (NT-fakultetet, Institutt for Fysikk) : Celler på spikermatter – hvordan nanonåler kan avsløre kreftens hemmeligheter.

Kai har laget overflater med nanostrukturer som kreftcellene kan gro på. Han har klart å ta bilder av hvordan kreftcellen deler seg på disse strukturene (noe han vant en medisinsk fotokonkurranse med i sommer). Men det han fokuserer mest på er at disse nanonålene cellene gror på skal få kreftcellene til å ta opp genmateriale. Etter at genmateriale er tatt opp kan disse genene skrus «av» og «på» og man kan dermed finne ut hvilke gener som er viktige for ulike funksjoner til cellene.

Birgitte Hjelmeland McDonagh (NT-fakultetet, Institutt for kjemisk prosessteknologi): Magnetiske nanopartikler med magiske egenskaper.

Birgitte har laget magnetiske nanopartikler av jern som hun bruker til å både finne kreftcellen og drepe dem. På nanopartiklene har hun bundet på kreftmedisin og siden nanopartiklene er magnetiske kan de sees med eksisterende medisinsk teknologi.

Marianne Sandvold Beckwith (Det medisinske fakultet, Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin): Du tror det når du får se det: en infeksjon i tre dimensjoner

Marianne jobber hos CEMIR der de jobber med å finne ut mer om alle aspekter ved mykobakterieinfeksjoner som blant annet forårsaker tuberkulose. Et problem med disse bakteriene er at de kan overleve inne i immunforsvarscellene som egentlig skal drepe dem. Marianne har brukt et spesielt elektronmikroskop nede på renrommet vårt til å ta fantastiske 3D bilder av de infiserte cellene. Teknikken er så ny at vi ikke vet hva nytt den kan lære oss. Det er kuult det!

I tillegg til disse tre eksemplene fra Forsker Grand Prix gjøres det en masse morsom forskning på solcelleteknologi, lasere, deler til mikroprosessorer, overflatestrukturer og en hel masse som jeg gjerne skulle presentert her. Men i stedet avsluttes blogginnlegget og de som ønsker å enten bare vite mer eller vil komme å jobbe her på renrommet vårt kan ta kontakt med oss på nanolab@ntnu.no.

Forsker Grand Prix – Klart du kan!

Gå ut av komfortsonen din, det er der spenningen befinner seg!

Ved å delta på Forsker Grand Prix har jeg fått lov til å vise engasjement for prosjektet mitt på en helt ny arena. Jeg har også fått muligheten til å vise at å drive med forskning er morsomt, utfordrende og veldig aktuelt. Det gir meg selvtillit og pågangsmot til å fortsette.

Du vet ikke før du prøver
Å søke på en doktorgrad og å starte på doktorgradsstudiet involverer en hel rekke spørsmål som: «Er jeg smart nok til dette da?», «Kommer jeg til å klare det?», «Er dette riktig for meg?». Mange ganger etter at jeg har startet som stipendiat har disse spørsmålene dukket opp, og jeg svarer alltid til meg selv: «Det kan du ikke vite før du prøver!».

Sist disse spørsmålene kom opp var i forbindelse med Forsker Grand Prix 2014, en nasjonal formidlingskonkurranse for doktorgradsstipendiater i regi av Forskningsrådet, og en del av Forskningsdagene. I år var det del-finaler i Stavanger, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo.

10 stipendiater skal holde et fireminutters foredrag om forskningen sin, og publikum samt et dommerpanel bestemmer hvem som skal gå videre. De fire med mest stemmer, får deretter 6 nye minutter til å formidle forskningen sin, før to av disse velges ut til å representere regionen i finalen i Oslo.

Jeg hadde hørt om denne konkurransen som student, og satt i publikummet i fjor, men det slo meg ikke at jeg kunne være en av deltagerne før i mai i år. Jeg meldte meg på, og ble en av de ti som skulle få fire minutter til å formidle forskningen! Det var med et nervøst hurra! at jeg takket ja til å bli med.

Fakkelbærer for forskningsgruppa mi
Når jeg skal overbevise mine kolleger om det jeg har gjort på laben kreves det tre paralleller, referanser til tidligere arbeider, og dokumenterte og logiske konklusjoner og beregninger. Jeg er alltid kritisk til mine egne resultater og prøver å finne årsaker til at det jeg har gjort kan gjøres bedre.

Jeg jobber mye alene, men har alltid kloke veiledere og kolleger som hele tiden hjelper meg og diskuterer med meg, slik at vi sammen får en forståelse for hva resultatene kan bety.

Forsker Grand Prix (FGP) derimot, er noe helt annet. Der er det jeg som står i fokus, og jeg blir fakkelbæreren av forskningen til forskningsgruppa mi. Jeg skal ikke henvise til en eneste referanse og det er kun mitt navn som står på fremsida! I tillegg skal alt skje på fire minutter. Jeg skal kort sagt forvandles fra en kritisk forsker til en sjarmerende show-artist som skal selge forskningen sin. Det er mildt sagt utfordrende!

Lærerik erfaring
I opptakten til FGP har vi som deltagere fått mye hjelp til denne forvandlingen. Vi har fått trening i tilstedeværelse på scenen, lært avslappingsteknikker og hvordan fokusere stemmen ut mot publikum. Tips og triks jeg kan bruke i veldig mange andre sammenhenger. Disputasen min, for eksempel.

I løpet av de siste månedene har jeg møtt flinke mennesker både foran og bak kameraet, jeg har vært sammen med interessante kolleger på tvers av fagfelt, og det har vært spennende og lærerikt å jobbe med alle sammen. Viktigst av alt har jeg følt et samhold, noe som gjør at det ikke blir så trist å ikke komme videre i konkurransen.

Inspirert til å fortsette
Ved å delta på FGP har jeg fått lov til å vise engasjement for prosjektet mitt på en helt ny arena og fått muligheten til å vise at å drive med forskning er morsomt, utfordrende og veldig aktuelt. Det gir meg selvtillit og pågangsmot til å fortsette.

Mitt råd? Gå ut av komfortsonen din, det er der spenningen befinner seg! Husk: Det du ikke vet har du godt av å vite mere om.

Superdatamaskinar og -leiarar

Det hender at oppdagingar av nye material skjer på slump, men som oftast kjem ein ikkje langt utan gode kunnskapar om fysikken på atomnivå. Det er i dag mogleg å rekne ut korleis nokre få, isolerte atom vil te seg. Verre er det når milliardar på milliardar av atom er pakka tett saman i eit material. Problemet blir då at sjølv om det er enkelt å setje opp likningane som beskriv fysikken, er det vanskeleg å løyse desse.

I dette forskingsarbeidet har me brukt superdatamaskinar i Tromsø og Trondheim til å utforske modellar for material som viser superleiing. Superleiing er eit fenomen der all elektrisk motstand blir borte når materialet blir kjølt under ein bestemt temperatur.

I den eine delen av arbeidet blei ein tidlegare framsett påstand om oppførselen til såkalla kvante-antiferromagnetar undersøkt. Kvante-antiferromagnetar er interessante, då ei viktig, men ennå ikkje fullt ut forstått klasse av superleiarar, høyrer til denne gruppa av material.

Påstanden blei tilbakevist. Sjølv om utfallet i så måte var «negativt», er slike resultat ein viktig del av den vitskapelege prosessen.

I den andre delen av arbeidet tok me for oss modellar som skildrer ein relativt nyoppdaga klasse av jern-baserte superleiarar. Superleiinga i desse ser ut til å vere meir kompleks enn det som er vanleg i «tradisjonelle» superleiarar. Basert på utrekningane våre ser det mellom anna ut til at desse materiala skal kunne ha ein ikkje-normal oppførsel for eit temperatur-intervall over den superleiande tilstanden. Dersom dette skulle vise seg å stemme i lab-forsøk, vil det i første omgang vere av teoretisk betydning. På lengre (og meir spekulativ) sikt kan ein tenke seg at desse eigenskapane kan brukast innan sensorar og kvante-datamaskinar.

Eg kan kontaktast på e-post: tr-ab@online.no

«Når jeg blir stor, vil jeg …»

Hvis du spør et barn «Hva vil du bli når du blir stor?», er jeg villig til å plassere en ganske raus sum penger på at «professor» ikke vil være et av de vanligste svarene du får. Tross alt, er det vanskelig å konkurrere med astronauter, prinsesser og brannmenn.

Men et eller annet sted langs veien endres perspektivene, og kanskje du er en av de som for tiden grubler på om du bør forfølge en akademisk karriere etter endt Masters- eller ph.d.-grad. Hva kan du forvente deg hvis du velger denne veien? Og hvordan gjør man uansett en akademisk karriere?

Et veiskille i livet
Vår reise starter i veiskillet ved slutten av din mastergrad. Hva nå? – søker du på en ph.d.-stilling eller går du for en jobb i industrien, enten det er i forbindelse med mobiltelefoner, olje eller IT-utvikling? En ph.d-stilling har normalt en varighet på 3-4 år i Norge, hvilket gjør at en fast jobb i et selskap som Statoil unektelig er et sikrere kort. Dessuten vil du sannsynligvis få høyere lønn der.

En unik mulighet
Så hvorfor velge en ph.d.-grad? Jeg skal fortelle deg en ting – om jeg kunne velge på nytt, ville jeg fortsatt ikke ha tatt en jobb i industrien selv om det betalte dobbelt så mye som en ph.d.-stilling. Faktisk så ville jeg ikke ha tatt det hvis det betalte tre ganger så …veeel, kanskje jeg ikke bør være for rask nå…

Poenget er at det å skaffe din ph.d.-grad er en helt unik prosess og kan ikke sammenlignes med de fleste andre jobber som kan være aktuelle for deg etter å ha fått ditt Mastergrad. Tenk på det – som stipendiat, vil du få betalt for å ha frihet og tid til å gå inn på detaljnivå av et tema som fascinerer deg og lære alt det er å vite om det. Resultatet? Du vil bli en ekspert på et nasjonalt, og kanskje internasjonalt (avhengig av hvor godt du gjør det), nivå i forskningsfeltet. Da du bedriver vitenskapelig forskning er som å åpne sidene i en bok som aldri har blitt lest før – oppdager du nye ting og får den spennende muligheten til å dele disse nyhetene med resten av verden. Ja – resten av verden – dine vitenskapelige publikasjoner blir lest av hundrevis av andre forskere, unge og gamle, over hele kloden.

Det er viktig å understreke at etter at du har en ph.d.-grad, er du fortsatt svært attraktiv på arbeidsmarkedet – og sannsynligvis enda mer i forhold til om du «bare» hadde din mastergrad. Å ha en ph.d.-grad reduserer ikke dine muligheter til å få en fast stilling utenfor det akademiske miljøet.

100% av tiden din på din forskning
Men hva om din tørst etter kunnskap ikke slutter etter dine ph.d.-studier – hva hvis svaret på spørsmålet «Hva vil du bli når du blir stor?» faktisk begynner å bli alarmerende likt «professor»? Det neste trinnet i jakten på en akademisk karriere ville være å starte i en såkalt postdoktor (forkortet postdok) stilling. På dette tidspunktet vil du være i stand til å jobbe mye mer selvstendig som forsker enn du kunne gjøre i begynnelsen av dine doktorgradsstudier, og det er sannsynlig at du vil produsere noen av dine beste forskningsarbeider i denne fasen av din karriere. Du vil ikke ha noen obligatoriske kurs som du må delta på eller forelesninger å gi – du kan bruke 100% av ditt fokus på forskning. Stol på meg, dette er noe du vil savne senere når administrative oppgaver som foreleser eller professor blir mer tidkrevende, og gir mindre mulighet for å sitte ned på egen hånd og være kreativ. Ikke fortvil, det finnes også fordeler senere, og jeg vil komme tilbake til dem.

Tiden som postdoktor er en ganske kritisk periode i din karriere. Det er i utgangspunktet «do-or-die»: nå er det på tide å vise at du har det som trengs i forhold til å komme opp med nye idéer og produsere interessant og relevant forskning, og til slutt bevise alle at du er verdig en fast stilling på universitet. Det er også en tid som ser ut til å skremme mange uteksaminerte doktorgradsstudenter – min erfaring er at svært få av de unge menn og kvinner som får sin ph.d.-grad ved institutt for fysikk der jeg hører til velger å fortsette i det akademiske sporet. Det er sannsynligvis et par grunner til dette. Det ene er at postdoktorstillinger vanligvis er korte, midlertidige stillinger som strekker seg fra 1-3 år i varighet. De tilbyr dermed ikke så mye stabilitet, noe som kan være en viktig faktor for deg hvis du har eller er i ferd med å etablere en familie. Videre er det sterkt oppfordret at du gjør din postdoktor-arbeid på et annet sted enn du gjorde din ph.d., rett og slett fordi du blir eksponert for ulike forskningsmiljøer og får tilgang til ny kompetanse. Dette kan utgjøre en praktisk hindring. Men det betyr ikke at det er umulig å bli på samme institutt som postdok, for eksempel på grunn av familie, som var tilfellet for meg personlig. Med det sagt, gitt at du har muligheten til å gjøre det, vil jeg oppfordre deg til å dra til utlandet – møte nye mennesker, se nye steder, og lære nye ting som vil tillate deg å utvikle raskere vitenskapelig enn om du ble på ditt Alma mater.

En allsidig jobb
Hvis du jobber hardt og konsistent, vil du få kvalifikasjoner som gjør at du kan søke om en fast stilling ved et universitet: førsteamanuensis eller professor. Jeg kommer ikke til å fortelle deg at det er lett å få en slik jobb – men jeg vil fortelle deg at det er verdt all blod og svette som kreves for å få det. En ting å merke seg med en gang er at det er en veldig mangfoldig jobb, i motsetning til hva mange synes å tro – du kommer til å undervise, drive forskning, veilede yngre lovende forskere, lede store internasjonale prosjekter, og være en talsperson innenfor ditt fagområde og vitenskap generelt (for eksempel ved å skrive blogginnlegg som dette). Professoryrket tester deg på mange måter, både intellektuelt og på et personlig nivå – du bør ikke tenke på professorer som høytidelige, grå skapninger som sitter på sine kontorer og bare titter ut en gang i blant – det er et virkelig dynamisk yrke som krever mye interaksjon med både kollegaer og studenter. Å være vitne til at din ph.d.-kandidat utvikler seg fra en «rookie» som lærer hvordan alt fungerer under hans eller hennes første famlende år til en solid forsker som snur på rollene og begynner å lære deg ting i det siste året er en utrolig opplevelse.

Selvfølgelig kan jeg ikke omfatte alle aspekter ved den akademiske banen i dette blogginnlegget, men du har kanskje nå en bedre idé om hva du kan forvente deg hvis du skulle velge å gå for denne karrieren. Det er ikke en lett vei – men sånn er det vanligvis ikke om noe er verdt å forfølge.

Student i forskning ved inst. for bioteknologi

I vår fikk jeg være med som ”student i forskning” på stipendiatprosjektet til Ragnhild I. Vestrum som bl.a. omfatter kultivering av axeniske torskelarver (fri fra uønskede organismer). Sammen med Ragnhild, postdoktor Torunn Forberg, og flere innen forskningsgruppen ”Analyse og kontroll av mikrobielle systemer” har jeg arbeidet ca 40 timer på prosjektet.

Student i forskning er et timelønnet arbeid som tillater studenten å delta i forskningsarbeid under veiledning ved det instituttet studenten tilhører. Dette gir en gyllen mulighet til å fordype seg i valgt studieretning.

Arbeidsbeskrivelsen omfattet flere relevante oppgaver for en nybegynner som meg selv. Hvis jeg skulle liste opp alt jeg har lært under prosjektet kunne innlegget blitt meget langt, men det er mye nyttig lærdom jeg tar med meg videre herfra. For eksempel, før prosjektet hadde jeg aldri hørt om autoklavering, selv om jeg raskt skjønte at autoklaven må være den mest brukte maskinen på instituttet (instrument laget for å sterilisere utstyr). Jeg fikk lære å lage diverse dyrkningsmedier, også tilsatt algen agar som jeg senere lærte å helle i petriskåler. Dette er kanskje ABC i biotek-verden, men selv synes jeg det var utrolig nyttig å lære seg både sterilteknikk og hvordan å lage sine egne petriskåler, når den eneste kjennskapen vi har til dem er at de står klar på laben.

Det var også en del praktisk forarbeid med oppsett av utstyr som dyrkningsflasker og lignende. En ting var å lære om optimale leveforhold for torskelarvene, en annen var å se problemløsning in action – å jobbe ut fra egne ideer uten en utlevert oppskrift, og alle de praktiske problemene man møter på underveis. Først nå har jeg skjønt hvor viktig det er å kunne lage kreative og tilpasningsdyktige løsninger, og jeg ble vitne til flere geniale McGyver-løsninger etter hvert som utfordringene oppstod.

Her kom også det gode samarbeidet frem mellom de ansatte på instituttet, hvor mange kom med forbedringer på prosedyrer gjort tidligere. Alle spiller en viktig rolle med hver sin ekspertise. Det er tydelig at det gode samholdet og avslappa stemningen bidrar til et kreativt og romslig miljø å jobbe i. Instituttet har et utrolig varmt og inkluderende miljø, med høy takhøyde.

I tillegg har jeg fått svar på alt jeg lurte på og mer, under en særdeles pedagogisk veiledning. Jeg har sikkert spurt om det samme 3-4 ganger, og fått et tålmodig og grundig svar hver gang. Veileder har vært ivrig til å vise og forklare forsøk og prosedyre selv på ting jeg ikke kunne jobbe med (ettersom det er et sterilt forsøk), og gitt meg innblikk i forskningsverden. Jeg fikk også delta i et annet forskningsprosjekt nede på Sealab hvor vi samlet analyseprøver av R- og K-selekterte samfunn, så erfaringen jeg sitter igjen med er både bred og spesifikk.

Selv om det har vært utrolig artig og nyttefullt å lære spesifikke oppgaver, så mener jeg kanskje at helheten av opplevelsen er viktigst. Jeg har fått se hvordan det er å drive forskning i det store bildet; forberedelser, samarbeid, hvordan mye ikke kan planlegges nøyaktig men å kunne ta ting spontant ettersom man holder på med levende materiale. Hvordan en er avhengig av leverandører, deling av utstyr, replikering, HMS-prosedyrer og søknader til forsøksdyrutvalget, at planlegging og forberedelse er veldig viktig men også kunne være kreativ når det gjelder både utstyr og prosedyre – her er det ingen oppskrift når man driver med egen forskning ingen har gjort tidligere.

Ok, men hva er så haken spør du? I forkant var jeg litt bekymret for at det ville gå utover eksamensperioden da prosjektet ble lagt til april og mai, men det viste seg å være null problem da det ble tydeliggjort at ingen lesetid skulle ofres for prosjektet og at jeg måtte si nei hvis det ikke passet. Det har vært veldig fleksibelt og arbeidstiden ble lagt til når det passet for meg. Det har på ingen måte gått utover egen skoleplan, og jeg tror at hvis dette kommer mer frem i arbeidsbeskrivelsen så vil flere vil søke på en slik stilling. Det er hovedgrunnen til at studentene i mitt kull ikke søkte på stillingen.

Til slutt vil jeg takke Ingrid Bakke for å få muligheten til å være med på prosjektet. Jeg har lært utrolig mye og fått en prøvesmak på bioteknologi i praksis. Tusen takk til Ragnhild for super veiledning og samarbeid, tålmodighet og lattermilde arbeidstimer. Slike prosjekt gir bredere perspektiv og minker dørstokkmila til forskningsverden, og er virkelig noe jeg anbefaler på det varmeste at instituttet fortsetter med i fremtiden.