Nye innlegg til bloggen ved Fakultet for naturvitenskap og teknologi blir nå publisert på NTNU TechZone. NTNU TechZone er en blogg om hva som rører seg innenfor teknologi, naturvitenskap, forskning og undervisning ved NTNU. Bloggen er et samarbeid mellom Fakultet for naturvitenskap og teknologi (NT), Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi (IVT) og Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME) ved NTNU.
NT-bloggen vil foreløpig være tilgjengelig med alle innlegg.
Camilla Sommerseth, tidligere ph.d.-kandidat ved Institutt for materialteknologi, nå ansatt ved SINTEF, vant Best Carbon Paper Award på ICSOBA-konferansen. ISCOBA – The International Committee for Study of Bauxite, Alumina & Aluminium – arrangerte konferansen i Québec i Canada i oktober 2016.
Sommerset og medforfatterne fikk prisen for artikkelen «The Effect of Varying Mixing and Baking Temperatures on the Quality of Pilot Scale Anodes – A Factorial Design Analysis” Camilla Sommerseth, Rebecca Jayne Thorne, Arne Petter Ratvik, Espen Sandnes, Hogne Linga, Lorentz Petter Lossius and Ann Mari Svensson.
Artikkelen er basert på Sommerseths arbeid som ph.d.-kandidat. Hun disputerte i april 2016, med avhandlingen «The Effect of Production Parameters on the Performance of Carbon Anodes for Aluminium Production». Ann Mari Svensson var hennes veileder. Egil Skybakmoen (SINTEF), Arne Petter Ratvik (SINTEF) og Lorentz Petter Lossius (Hydro) var med-veiledere.
Årets Kavli-pris innen nanovitenskap gikk til oppfinnerne av Atomic Force Microscopy (AFM)-teknologien. Men hva er egentlig det?
Da Kavliprisene ble delt ut for 5. gang tidligere denne uken, ble prisen innen nanovitenskap gitt til professorene Gerd Binnig, Christoph Gerber og Calvin Quate. De får prisen for sin utvikling av en banebrytende ny måte å avbilde prøver på, nemlig atomærkraftmikroskopi, eller Atomic Force Microscopy (AFM).
30 år etter at teknikken ble oppfunnet, bidrar teknologien til banebrytende forskning innen alt fra medisinsk teknologi til elektronikk. Men hva er egentlig en AFM og hvordan brukes den?
Teknikken bak AFM gjør det i hovedsak mulig å tre ulike operasjoner med en materialprøve: Man kan avbilde materiales overflate med nanometerpresisjon, man kan undersøke materialets mekaniske og kjemiske egenskaper på atomnivå og man kan forme materialet ved å tilføre eller fjerne atomer.
I motsetning til et vanlig mikroskop, som bruker lys til å avbilde, lager en AFM et overflatekart over prøven.
I AFM-en føres en liten nål over en liten del av prøven som skal undersøkes. Den beveger seg nærmest som en stift over en grammofonplate, enten ved direkte kontakt med overflata -kontakt mode- eller mens den oscillerer -tapping mode. Radiusen på nåla kan være ekstremt liten (nanometer) og systemet så følsomt at enkeltatomer kan avbildes. Piezoelektriske materialer brukes for å oppnå stor presisjon både lateralt (x-y) og i høyde (z).
AFM-ens deteksjonssystemet består vanligvis av en infrarød laserstråle som sendes ned på nålens bakside og reflekteres til en detektor som er følsom for hvor strålen treffer. Når nålen beveger seg bortover materialet vil krefter mellom prøven og nåla føre til avbøyning av nåla. Den reflekterte strålen endrer dermed retning.
Oppgaven til AFM-ens reguleringssystem er imidlertid å sørge for at kraften mellom prøve og nål er konstant, og dette foregår ved at høyden til prøven eller spissen endres meget raskt, slik at den reflekterte strålen igjen treffer samme punkt på detektoren. Slik avbildes prøvens topografi.
Den andre muligheten en AFM gir, er å undersøke egenskapene til et materiale. Når nåla føres ned, og presses inn i prøven, for deretter å løftes opp igjen, kan man få informasjon om egenskaper som elastisitet eller magnetisme. Man kan også feste molekyler på spissen av nålen og måle hva som skjer i møtet mellom nålen og molekylene i prøven. Med denne metoden kan man også undersøke molekylers struktur og biologiske funksjon.
Det tredje man kan gjøre med en AFM er å påvirke egenskapene til et materiale, eller skape et nytt materiale ved å endre det på atomnivå. Dette gjøres ved å sette molekyler på AFM-spissen, for så å feste dem på prøven.
Det krever dyktighet og nøyaktighet for å operere en AFM. Det finnes blant annet ulike typer AFM-spisser. Skal man studere et hardt materiale velger man en stiv spiss eller fjær. Er materialet mykt – som for eksempel en celle – må man velge en myk spiss. Radiusen på nåla er også viktig. Er spissen av feil type, eller maskinen opereres feil, kan man risikere at resultatene ikke er til å stole på, at bildet ikke viser faktisk topografi eller at man i verste fall ødelegger både spissen og prøven.
Utvikling av AFM-teknologien.
AFM-teknologien ble oppfunnet av Binnig, Gerber og Quate i 1982. Siden den tid har mye skjedd med utviklingen av teknologien. Tradisjonelt var AFM en treg teknikk, hvor det tok flere minutter å få et bilde av en prøve. Med ny, høyhastighets-AFM kan det tas flere bilder per sekund. Moderne AFM-er er vanligvis også kombinert med et optisk mikroskop, slik at man kan se samme prøve på ulike måter.
Dette blogginnlegget er også publisert på bloggen NTNU TechZone
Vinnerne av Kavli-prisen innen nanovitenskap og nevrovitenskap besøker NTNU denne uka.
Kavli-prisene, tre internasjonale forskningspriser, ble delt ut under en høydtidelig seremoni i Oslo tidligere denne uka. I dag er flere av prisvinnerne ved NTNU, hvor de holder foredrag om forskningen de fikk prisen for. Kavli-prisene deles ut hvert annet år, i kategoriene er astrofysikk, nevrovitenskap og nanovitenskap.
Nå er alle prisvinnerne innen nevro- og nanovitenskap, med ett unntak, på besøk ved NTNU.
Nanovitenskap
Prisen innen nanovitenskap ble tildelt professorene Gerd Binnig, Christoph Gerber og Calvin Quate. De fikk prisen for sin utvikling av en banebrytende ny måte å avbilde prøver på, nemlig et atomærkraftmikroskop, eller Atomic Force Microscopy (AFM).
Grensesprengende teknologi
Teknikken bak AFM gjør det i hovedsak mulig å utføre tre ulike operasjoner med en materialprøve: Man kan avbilde materiales overflate med svært høy presisjon, man kan undersøke materialets egenskaper på atomnivå og man kan forme materialet ved å tilføre eller fjerne atomer.
30 år etter at teknikken ble oppfunnet, bidrar den fremdeles til grensesprengende forskning innen alt fra medisinsk teknologi til nanoelektronikk.
Om Kavli-prisene
Kavli-prisene er opprettet av den norskfødte fysikeren og forretningsmagnaten Fred Kavli, med mål om å fremme langsiktig grunnforskning innen nanovitenskap, nevrovitenskap og astrofysikk. Det er stiftelsen Kavli Foundation som står bak tildelingene, i samarbeid med Det Norske Videnskaps-Akademi og Kunnskapsdepartementet. Utmerkelsene består av et diplom, en medalje og en million dollar.
Prisvinnerne velges av komitéer bestående av medlemmer som er anbefalt av noen av verdens mest anerkjente vitenskapsselskap og –akademier. Lederen for komitéen som velger prisvinnerne innen nanoteknologi er fysikkprofessor Arne Brataas fra NTNU.
I år deles Kavliprisene ut for 5. gang.
Les mer om Kavliprisene og se oversikten over alle årets prisvinnere.
Denne uken er det immatrikulering ved NTNU. Fakultet for naturvitenskap og teknologi mottar i overkant av 500 nye studenter.
Tidligere i uken samlet nærmere 7000 studenter på Gløshaugen i Trondheim seg for å få med seg velkomsthilsen fra blant annet NTNU-rektor Gunnar Bovim og statsråd Vidar Helgesen (H). Også ved NTNU i Ålesund og NTNU i Gjøvik blir det holdt tilsvarende markeringer denne uken.
Etter fellesmarkeringen på Gløshaugen var det immatrikuleringsseremoni ved de ulike fakultetene. Fakultet for naturvitenskap og teknologi mottar i overkant av 500 nye studenter.
Metal Production – et av de tilsammen ni sentrene for forskningsdrevet innovasjon ved NTNU og SINTEF som startet opp i løpet av det siste året – åpnet sine nye lokaler i forrige uke. Her skal grunnlaget legges for nye idéer og praktisk samarbeid.
– Det er ingen grunn til å hvile på laurbærene selv om dere har vunnet NM i forskning, sa statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet under tildelingsseremonien i september 2015.
Det har sentrene heller ikke gjort.
Forrige uke åpnet SFI Metal Production sine nye lokaler i Bergbygget på Gløshaugen. Lokalene består av møterom, fellesrom og kontorer til representanter forr alle deltagere i senteret: NTNU, SINTEF og industripartnerne fra norsk metallurgisk industri.
Under åpningsarrangementet gratulerte Tor Grande, prodekan for forskning og nyskaping ved Fakultet for naturvitenskap NTNU, SINTEF og industripartnerne i SFI-en med milepælen:
-Det at SFI-en nå har en fysisk lokasjon vil skape eierskap, synlighet og økt interaksjon mellom deltagerne i senteret. Det vil bringe forskningen ved senteret videre, og den uformelle kommunikasjonen som disse lokalene legger til rette for, vil kunne skape spirer til nye idéer. Vi er spente på fortsettelsen!
– Dette er en innsats vi har gjort i fellesskap, sa Eli Aamot, konserndirektør i SINTEF Materialer og kjemi da hun gratulerte med de nye lokalene. At alle bidrar er noe som skal kjennetegne SFI-en. Fortsett med det!
Jostein Mårdalen, instituttleder ved Institutt for materialteknologi ved NTNU påpekte også at de nye lokalene er noe av det som vil bidra til at senteret vil lykkes med å oppnå sine mål.
Han trakk også fram det spesielle ved SFI Metal Production som et unik eksempel på det tette samarbeidet mellom SINTEF og NTNU.
– Det er det eneste senteret hvor senterlederen er fra SINTEF, mens NTNU er vertskap for satsingen. Det sier noe om hvor godt vi klarer å samarbeide, og det kan være et foregangseksempel for andre.
Senter for digitalt liv Norge (DLN) er et nasjonalt senter for bioteknologisk forskning og innovasjon. Arbeidet med å konkretisere DLNs gode ideer fra planleggingsfasen startet i forrige uke med et aktuelt og viktig interessentmøte. Toget går nå for alle som føler de brenner inne med kloke innspill til vårt viktige innovasjonsarbeid.
Arbeidet med å konkretisere handlingsplanene er i gang, og fredag 18. juni arrangerte DLN sitt første interessentmøte for innovasjon. Hensikten var å engasjere aktører som tar forskning til verdiskapning, og å starte en diskusjon om hvordan vi skal videreutvikle en sterk og innovativ bioteknologisektor i den digitale virkeligheten vi står ovenfor.
Med interessentmøtet samlet Kjetil Tasken og Tove J. Evjen fra DLNs arbeidsgruppe for innovasjon og industriinvolvering en rekke sentrale personer fra ulike institusjoner knyttet opp mot forskning og innovasjon. Et spennende program tok oss gjennom blant annet:
Norsk næringsliv har fått et stempel som forskningssinker, som i liten grad bidrar til forskning og utvikling (FoU). Et mer positivt perspektiv er at FoU-utgiftene finansiert av næringslivet har økt i perioden 2012-2015, og teknologi står i en særstilling med tanke på industriinvolvering.
Anne Kjersti Fahlvik, Divisjonsdirektør for innovasjon i Forskningsrådet, snakket om deres rolle som risikoavlastere for næringslivet. Arbeidet med å informere om og promotere FoU som en verdiskapende kraft for aktører ut over akademia er en kontinuerlig øvelse, hvor også DLN gjerne bidrar.
Industri og næringsliv har den siste tiden stått ovenfor flere utfordringer. Vanskeligere tider har ofte en invers sammenheng med nytenking. Det vil i større grad være nødvendig, og ikke bare ønskelig, med innovasjon for bedrifter som skal beholde sine markedsandeler.
I paneldebatten ble det vist til mulighetene som ligger i at mange høyt kvalifiserte mennesker nå vil/må se seg etter nye muligheter. Tverrfaglighet er et sentralt begrep i DLN-konseptet, og sammensettingen av team på tvers av fagfelt vil kunne gi godt kvalifiserte og motiverte personer muligheter de ellers ikke ville fått. DLN har stor tro på potensialet det ligger i å samle kompetente mennesker med ulik faglig bakgrunn som en styrke i våre prosjekt.
Det var tydelig under møtet at mye av det som skjer rundt om i Norge har en digital komponent. Professor ved BI, Torger Reve er kjent for sitt arbeid med bioøkonomi, og delte med tilhørerne kloke tanker om strategi for digital bioverdi. Et av budskapene var hvor viktig det er å bygge kritisk masse av kunnskap innen digitalisering og naturvitenskap.
I Norge ligger mye til rette for at vi kan ta en global lederrolle. Landet vårt har en god posisjon i forhold til digitalisering og digital modenhet. Videre er vi verdensledende på tilgang på data fra blant annet HUNT. I paneldebatten kom det frem at vi dessverre ikke har klart å følge opp dette konkurransefortrinnet og at vi nå må tenke klokt og raskt for å mobilisere til benyttelse av dette fortrinnet.
«Det digitale» kan bety så mangt og fra Professor Arnaldo Frigessi fikk vi høre om pasientorientert terapi og andre helserelaterte områder hvor store data koblet med statistikk, modellering, og beregning spiller betydelig rolle i dag. Frigessi poengterer viktigheten av at denne type data-drevet forskning må være «open minded» og ikke formålsdrevet.
Digitale løsninger for produksjonsdata i oppdrettsnæringen, kommunikasjon i helse- og omsorgssektoren og organisering av tildeling av donorrogan ble også formidlet på en inspirerende måte. Dette handler ikke om tall og tørr statistikk, men løsninger som er ressursbesparende, trygghetsskapende og i noen tilfeller også livsviktige.
Det finnes gode eksempler på at forskning verken bør eller må stå i motsetning til innovasjon. Det kom under møtet frem mange kloke refleksjoner på hvordan vi best kan legge til rette for en god innovasjonskultur. En måte å legge til rette er å fysisk samle krefter innenfor forskning og industri. På denne måten skal heller ikke den mentale veien frem og tilbake mellom innovasjon og forskning bli så lang. Det var til dels enighet om at en innstilling hvor forskere skal kunne melde seg ut av innovasjonsprosesser og bare gi ballen videre er for enkel.
Vårt senter har en kontinuerlig jobb foran seg med å besvare hvordan vi best skal kunne bygge opp under det viktige innovasjonsarbeidet fra vår forskningsaktivitet. En ressursgruppe for innovasjon skal i løpet av året bidra inn mot utarbeidelsen av en rapport om DLNs bioøkonomi, hvor vi skal komme en god del nærmere svarene vi trenger. Denne ressursgruppen ble offisielt utnevnt på møtet, og vi har store forventninger til deres arbeid.
Et gjennomgående tema for dagen var tilstrekkelig kritisk masse, en tilbakevendende utfordring i et langstrakt og tynt befolket land. Hvis vi ukritisk bare setter i gang med stadig nye initiativ uten å samkjøre og videreutvikle eksisterende krefter vil vi ende opp med en fragmentert og lite koordinert innsats. DLN holder i disse dager på med et stort kartleggingsarbeid i forhold til hvor vi trenger å starte nye initiativ, hvor vi kan spare oss innsatsen og hvor vi kan støtte noe som allerede eksisterer.
Lykkes vi her er en viktig del av arbeidet gjort. Videre er det vesentlig å se ut over våre nasjonale grenser. Forskningsverdenen og næringslivet er globale, vi må derfor også tenke globalt. En god parallell kom frem under paneldebatten hvor vi på 70-tallet hadde store oljeressurser vi ikke hadde muligheten til å utnytte alene. Her måtte vi ut og hente inn internasjonal ekspertise, og denne ambisiøse satsingen gav en enorm avkastning. Slik er verden i dag også; det holder ikke å bli Norgesmester: Vi må bygge landslag.
Ved åpningsseminaret for DLN fikk vi høre om viktigheten av å snakke hverandres språk, men snakk har aldri vært nok.
Arbeidet med å konkretisere DLNs gode ideer fra planleggingsfasen er i gang. Toget går nå for alle som føler de brenner inne med kloke innspill til vårt viktige innovasjonsarbeid.
I forrige uke samlet SCANDEM2016- den årlige konferansen i «Nordic Microscopy Society» – 200 deltagere i NTNUs lokaler på Gløshaugen i Trondheim. Funksjonelle materialer, dataanalyse og cellulær avbildning var bare noen av temaene som ble presentert og diskutert.
7.-10. juni arrangerte vi den 67-ende SCANDEM-konferansen på NTNU. Dette er den årlige konferansen i ‘Nordic Microscopy Society’, den nordiske mikroskopi-foreningen.
Den går på omgang mellom landene, noe som betyr at den er hvert fjerde år i Norge. Sist den gang konferansen ble holdt i Trondheim var i 1995, så nå var det virkelig på tide igjen!
Jeg sitter i styret i SCANDEM, og sammen med meg ble Professor Johannes van der Want fra det medisinske fakultetet med som nestsjef og med ansvar for biovitenskap.
Møtested
Målet med konferansen er å lage et møtested for forskere, teknikere og studenter involvert i mikroskopi innen «life sciences», «solid state physics», materialteknologi, geologi og nano-vitenskap. Konferansen hadde til sammen 200 deltakere fra 16 land, 50 deltakere var utstillere, og omtrent 50 var fra NTNU.
Innhold på konferansen
Konferansen hadde til sammen 200 deltakere, det var 3 inviterte plenumsforedrag (Peter Peters fra Maastricht, Paul Midgley fra Cambridge og Sara Bals fra Antwerpen). Vi hadde 10 sesjoner hvor to gikk i parallell (materialer og bio) med 1-2 inviterte foredragsholdere i hver sesjon.
De ti sesjonene var; funksjonelle materialer, strukturelle materialer, nanomaterialer, instrumentering, geologi, dataanalyse, bio-nano, cellulær avbildning, nevrovitenskap og korrelativ mikroskopi. I tillegg hadde vi en ettermiddag med postere.
Det ble gitt 62 muntlige presentasjoner og presentert 37 postere, i tillegg til at det var et rikholdig sosialt program på kveldene.
Utstyrsprodusenter
Tradisjonelt har SCANDEM-konferansene tiltrukket seg mange firmaer som vil vise fram utstyr og siste nytt innen feltet. I år var det ikke noe unntak – vi hadde 24 firmaer som deltok i messeutstillingen i U1! Det er ganske imponerende at de kommer og deltar med flere salgsmenn og mye utstyr – dette blir sent til Trondheim for to dager. Flere av standene ble også laget og satt opp av profesjonelle aktører. Utstillingen hadde åpent i to dager.
Foredragene holdt et meget høyt nivå, og vi fikk mye skryt av at det var en veldig bra gjennomført konferanse.
Årlig ringmerkes omtrent 250.000 ville fugler i Norge. I løpet av de siste 100 årene har mer enn 7 millioner fugler blitt ringmerket. I går var det kjøttmeisungene i NTNU-fuglekassa sin tur.
I NTNU-fuglekassa mater kjøttmeisene ungene sine for harde livet, men om kun kort tid vil ungene forlate redet. Vil noen av fuglene komme tilbake for å hekke i kassen til neste år? Hvor drar de etter å ha forlatt kassen? Vi har ringmerket fugleungene for å finne det ut.
Ringmerking ble tidlig utviklet som et verktøy for å gjenkjenne ulike individer av fugler, og har pågått i Norge i over 100 år. Hvert individ blir utstyrt med en liten metallring med et unikt nummer som festes rundt tarsen. Tarsen kan tenkes på som leggen til fuglene, selv om den ikke er gjort av samme beinet som i vår legg.
Må være liten og lett
Metallringen er tilpasset størrelsen på hver fugleart og er laget så lett at den ikke vil påvirke individet. Dette er et viktig etisk moment for at merkingen ikke skal være negativt for fuglen. For oss som bruker data fra merking av fugl i forskningen vår, er dette et kritisk punkt for å oppnå troverdige forskningsresultater.
Følge dem på ferden
Når en fugl er merket kan en få informasjon om dens adferd, samle inn morfologiske mål (f.eks. vekt), og følge deres overlevelse og reproduksjon over år.
Ringmerking i Norge og verden har skapt mengder av kunnskap om fugler som ikke ville vært mulig uten individkjennetegn. For eksempel fant forskere nettopp ut at norske blåstruper overvintrer i områdene i og rundt India og Pakistan.
Ser vi dem igjen?
Kjøttmeisene som hekker i fuglekassen på NTNU var 12 dager gamle da vi ringmerket dem. Om noen få dager er de klare til å ta vingene fatt. Vil noen av fuglene komme tilbake for å hekke i kassen til neste år? Blir noen av dem sett igjen på et annet sted i Trondheim eller Trøndelag?
Med standfugler slik som kjøttmeisen er sjansen for å se fuglene igjen i samme område absolutt til stede. De fleste kjøttmeiser som blir gjenfunnet er innen noen titalls km fra merkestedet, men enkelte kjøttmeiser er vist å forflytte seg over 1000 km. Det gir ny og interessant kunnskap om bevegelsen til fuglene.
Hvem kan ringmerke?
Det er bare erfarne, autoriserte ornitologer som får lov til å drive med ringmerking – på lisens fra Direktoratet for naturforvaltning.
Hva gjør du hvis du finner en ringmerket fugl?
All vitenskapelig ringmerking i Norge organiseres av Ringmerkingssentralen ved Museum Stavanger. Dersom du finner en ringmerket fugl, vil de gjerne at du rapporterer dette til dem.
Les mer om Ringmerkingssentralen og om rapportering.
Olje- og gassutvinning fra undervannsfelt er en komplisert prosess. I dag er det gjort fra offshore-plattformer, men utviklingen i olje- og gassindustrien er mot ubemannede produksjonsenheter plassert på havbunnen.
I tillegg vil subsea-prosesser tillate produksjon på dypere vann, samt i avsidesliggende områder med ekstreme værforhold, hvor størrelse, vekt og energibehov av installasjonene er nøkkelelementer.
Sure gasser, slik som karbondioksid (CO2) og hydrogensulfid (H2S), og vanndamp er urenheter som finnes i naturgassen som kommer fra reservoaret, og de må fjernes før den kan selges. Vannet kan ruste rørledninger og føre til dannelse av iskrystaller, kalt hydrater, som kan tette rørledninger.
Sure gasser, i nærvær av vann, kan danne syrer som korroderer rørledninger og annet utstyr. H2S, som er en fargeløs gass med en karakteristisk lukt, er i tillegg giftig og eksplosiv. Derfor nødvendiggjør trygge operasjoner fjerning av disse urenhetene.
Det er to veletablerte industrielle absorpsjonsprosesser onshore for dette formålet:
I begge tilfelle kommer gassen i kontakt med et flytende løsningsmiddel inne i en kolonne, som fanger de ønskede urenhetene. Deretter går løsningsmidlet, som bærer den sure gass eller vann, inn i en desorpsjonskolonne, hvor urenhetene fjernes, og løsningsmidlet er klart til å brukes på nytt. Det vil si at løsningsmiddelet regenereres.
Offshore anvendes glykoler til hydratinhibering mens, om selektiv H2S fjerning er påkrevd, et flytende løsningsmiddel, kalt triazine, vanligvis benyttes. Triazine er et ikke-regenerativt løsningsmiddel og kan bare behandle gasser med lav H2S-konsentrasjon. For å kunne behandle gasser med høy H2S-konsentrasjon, må et regenerativt løsningsmiddel benyttes.
I mitt arbeid som doktorgradskandidat, vil jeg bidra til å utvikle en ny prosess for kombinert fjerning av H2S og vann fra naturgass ved hjelp av et løsningsmiddel som kan regenereres. Regenereringen finner sted på oversiden og separasjonen finner sted på havbunnen, ubemannet.
I tillegg til en endring av olje- og gassproduksjon mot tryggere og mer effektive prosesser, vil kombinasjonen av to prosesser i en, også føre til en mer kompakt og mindre installasjon med lavere energikrav. Det vil også muliggjøre produksjon av gasser med høy H2S-konsentrasjon fra gassfelt som er stengt i dag.
På denne måten vil nye energiressurser gjøres tilgjengelig for et samfunn med stadig økende energibehov.
