Finmekanisk verksted og nobelprisen

        
2
  2. februar, 2015
        

moser-hat-nobel-prize
Det er uendelig mange puslespillbrikker som både skal finnes, og legges på rett plass før man ender opp med en nobelpris. Det gjelder også nobelprisen May-Britt Moser og Edvard Moser fikk for forskning på hjernens posisjoneringssystem. Finmekanisk verksted ved NTNU har bidratt med minst én sentral puslespillbrikke. Kanskje blir det flere?

Finmekanisk verksted ved NTNUs Fakultet for naturvitenskap og teknologi ble kontaktet av Edvard Moser for nærmere 10 år siden. Moser og noen av hans amerikanske kolleger oppsøkte verkstedet med tegninger av en liten innretning kalt «hyperdrive». Den skulle brukes til å måle den elektriske aktiviteten til nerveceller i rottehjerner. Innretningen hadde tidligere blitt produsert i USA, men firmaet hadde innstilt produksjonen, og hjerneforskerne hadde fremdeles stort behov for utstyret.

Verkstedet_Mosers-Mushatt-blog– Ut fra tegningene så det vanskelig ut, men vi bestemte oss raskt for å prøve. Hadde et selskap i USA klart det så kunne vi også, forteller ingeniør Arne Foss ved Finmekanisk verksted.

Først kom jobben med å gjøre om alle mål fra tommer til millimeter, så var det å finne verktøy og materialer som passet.
Det ble noen uker med prøving og feiling før prototypen, og en nøyaktig beskrevet, 2-siders framgangsmåte, var klar.

Bestillingen lød ikke bare på én, men på flere «hyperdriver».
– Noe av det aller viktigste er å lage eksemplarer som er nøyaktig like, forklarer Foss.
Det minste avvik kan skape konsekvenser for målingsresultatene. Det krever godt utstyr.
– Vi måtte kjøpe inn en del nytt i starten av arbeidet, men etter hvert fikk vi også en helt ny maskin som gjør jobben mye enklere. Nå kan vi lage 10-15 stykker på en gang, og har sikkert levert nærmere 50 hyperdriver til forskningsmiljøet.

Verkstedet_Mosers-Mushatt-blog-2

Denne hyperdriven skal stå som en hatt oppå hodet til en rotte. Gjennom hver av metallrørene skal det stikkes en tynn tertode – fire elektroder som er spunnet sammen. Disse terrodene registrere elektriske signaer nede i rottas hjerne. Hver av tetrodene er ca en firedel av et hårstrå i tykkelse. Rotta kan ikke merke at tetrodene er inne i hjernen fordi hjernen ikke har smertesensorer. Samme type elektroder brukes også i menneskehjerner.

 

Hyperdriven var bare starten på samarbeidet mellom Kavli-instituttet og Finmekanisk verksted. Mange ulike forskere i miljøet har vært, og er, i kontakt med verkstedet. Verkstedet har bidratt med utstyr for å spesialtilpasse både mikroskop og operasjonsrom, holdere og festeanordninger, strålingsskjermer og mye mer.

– Nå holder vi på å lage noe helt nytt for dem, forteller Foss, men vil ikke røpe mer.
På sikt er det kanskje én av puslespillbrikkene som er med på å legge grunnlaget for nye spennende oppdagelser og høythengende priser for hjerneforskningsmiljøet?

Verkstedet_Mosers-Mushatt-blog-3

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone